King Harald V of Norway delivered his traditional New Year Eve Speech at 7.00 pm local time from the Royal Palace in Oslo on 31 December 2019.


Video: YouTube/Kongehuset

The King’s Speech is broadcasted on both radio and television.

Transcript (Norwegian)

Nyttårsaften er en kveld fylt av håp og forventning.

Vi gjør oss tanker om det som har vært – og ser fremover.

Over hele landet vårt sitter i kveld fem millioner mennesker med sine helt unike liv. Noen møter det nye året med glede og optimisme, andre med savn og uro. Flere av oss går inn i det nye året med sorg i hjertet. Men håpet tilhører oss alle.

Mitt ønske i kveld er at håpet må bære oss alle inn i det nye året.

Vi er sterkt preget av Ari Behns død denne julen. Det har varmet å oppleve folks medfølelse og tente lys på Slottsplassen. Det er trøst i alle de gode minnene og vakre ordene som har blitt formidlet om pappaen til tre av våre kjære barnebarn.

Av og til er ikke livet til å holde ut. For enkelte blir det så mørkt at ingenting hjelper. Ikke engang kjærligheten til sine aller nærmeste. Noen ser ingen annen utvei enn å forlate livet. De som står igjen må leve videre. Fattigere – uten den de var glad i.

Vi vet så lite om det som skal møte oss. Uvissheten gjør oss alle sårbare. Det beste vi kan gjøre, er å være der for hverandre, se hverandre, huske å gi hverandre de gode ordene. Og bære hverandre om det trengs.

Mine tanker er i kveld særlig hos alle dem som går ut av det gamle året med et sorgfullt tomrom etter noen de var glade i.

***

Så går vi inn i et nytt år. Et år da vi som nasjon skal få anledning til å minnes vår nære historie – og bli mer bevisst på hvem vi er, og på vårt felles fundament.

Det norske samfunnet er bygget på tillit. Vi har skapt en samfunnsorden der alle bidrar etter evne til et felleskap som skal tjene landets og folkets beste. Der vi deler både byrder og goder. Der vi bærer hverandre gjennom ulike faser av livet.

Sammen sørger vi for at barn får gå på skole. At vi får hjelp når vi blir syke. At eldre blir tatt vare på.

Men et tillitssamfunn stikker dypere enn som så:

Det handler om at vi stoler på at vi vil hverandre vel. At vi ikke mistenkeliggjør hverandre. Dette skal vi verne godt om. For det er bygget på en grunnmur av dyrekjøpte erfaringer for vårt land og folk.

Tillit – og evnen til samarbeid – trengte vi fremfor alt da vi etter annen verdenskrig skulle gjenoppbygge Norge som et fritt land. De fem mørke krigsårene hadde skapt mistillit og mistenksomhet blant oss.

I oktober var jeg i Kirkenes for å markere frigjøringen av Øst-Finnmark, som betydde begynnelsen på slutten av krigen. I året vi nå går inn i skal vi minnes at det er 75 år siden freden kom.

Så hvilket Norge har vi sett vokse frem i løpet av disse 75 årene?

Vi har fulgt et land gjennom en eventyrlig velstandsutvikling. Den er bygget på naturressurser, på forskning og skaperkraft. Den er bygget på klokt lederskap. På erkjennelsen av at folk må ha skolegang, arbeid, mat og hjem for å kunne bidra i samfunnet og vokse som mennesker.

Den er bygget av et folk med sterke never og stor utholdenhet. Med mot, handlekraft og kreativitet. Et folk formet av barsk natur og mye vær. Og den er bygget på vårt behov for å føle tilhørighet, å få være del av noe større enn oss selv.

Vi ser i dag et land som kulturelt har endret seg mye gjennom disse årene. Der våre egne gamle fortellinger og tradisjoner, kunsten og religionen veves sammen med andre kulturer som nyere nordmenn har med seg. Og som et stadig mer reisende folk har tatt med seg hjem fra verden.

Vi ser et land som tross sin lille størrelse bidrar på den globale arena og har en stemme som lyttes til.

Vi har sett en sterk og flott ungdomsgenerasjon vokse frem – som ønsker å bruke sin kunnskap og sitt engasjement til å påvirke samfunnsutviklingen og vår felles fremtid.

Vi har blitt mindre like hverandre.

Heldigvis har vi gjennom disse årene erkjent at hver og en av oss egentlig er litt annerledes. Som befolkning kommer vi nå fra alle verdenshjørner og skal leve sammen på tvers av alder og kjønn, kultur, religion og legning. På tvers av by og bygd, politisk ståsted og ulike sosiale forhold.

Fremfor alt vil jeg trekke frem det som rører oss mest på våre mange reiser rundt i Norge:

Vi opplever et folk som bryr seg om sine medmennesker. Som bidrar i frivilligheten. Som kjemper for sine små lokalsamfunn – og for at andre skal ha det bra.

Disse møtene gjemmer vi på som våre kjæreste fortellinger om hvem vi er og hva vi er laget av. For her opplever vi livskraften som bor i enkeltmennesker når man får brukt seg selv.

Vi skal gjøre alt vi kan for å se denne kraften i hverandre og løfte den frem. For summen av enkeltmenneskers livskraft er samfunnets levedyktighet

***

Min generasjon har altså vært med på hele denne bemerkelsesverdige reisen gjennom de 75 årene som har gått siden krigens slutt.

Jeg tror vi kan være enige om dette: Vi har vært heldige. Og vi har jobbet hardt.

Hell og hardt arbeid trenger vi fremdeles for å styrke landet vårt og hverandre på vår videre vei.

Vi står i dag på et fundament av alt dette vi har bygget sammen – og som vi må beskytte. For freden er skjør. Tilliten er skjør. Og livet er skjørt. Det blir vi stadig minnet om.

Med utvikling følger også muligheter – som kan brukes klokt eller uklokt. Teknologien løper foran oss og stiller oss overfor dilemmaer vi kanskje ikke er klare til å møte. Jakt på kortsiktig gevinst kan stå i veien for gode valg som tjener til det beste for enkeltmennesker, samfunn og planeten.

Og forskningen viser oss med stadig større tydelighet at vi lenge har utnyttet klodens rike ressurser hardere enn den tåler.

Vi trenger sindighet i møte med alle de nye mulighetene som blir gitt oss.

Vi trenger ro til gode samtaler om viktige temaer i en tid preget av raske endringer, hardt debattklima og global uro.

Samtidig trenger vi å bli utfordret av ungdommens utålmodighet.

Vi trenger alt dette for ikke å miste oss selv og hverandre. For ikke å miste alt det gode vi har skapt sammen.

Spørsmålet blir: Hva tjener oss mennesker og vår felles fremtid best?

Dette berører og opptar oss alle. Vi har ulike svar og kan være dypt uenige. Men vi må bare fortsette å søke sammen om de store spørsmålene. Rundt kjøkkenbordene. På lunsjrommene. I skoletimene. I politikken. På internasjonale arenaer. For bare sammen kan vi løse dem.

Vi må leve med at vi er forskjellige.

Vi må tåle ubehagelig kunnskap.

Vi må klare å se utover vår egen lille teig.

Vi må tørre å innse at vårt verdensbilde kanskje ikke er det eneste rette.

Og vi må finne oss i å bli utfordret – ja til og med såret.

Slik er det å leve sammen – både i små og store felleskap.

***

Et samfunn med frihet til å være forskjellig må bygge på at alle mennesker er like mye verdt.

Som et dystert ekko fra krigen vet vi hva som skjer når samfunn bygges på en ideologi om at mennesker har ulik verdi.

Er det én ting vi skal ta med oss som lærdom når vi feirer freden som endelig kom, så er det dette:

At alle er like mye verdt.

Det kan virke selvfølgelig.

Men begynner vi virkelig å leve etter det, kan forvandling skje.

Da kan vi samles i håpet om et godt liv for alle.

Jeg ønsker alle her hjemme og nordmenn ute et Godt nytt år!

 
 
 
 
 
View this post on Instagram
 
 
 
 
 
 
 
 
 

– Jeg ønsker alle her hjemme og nordmenn ute et Godt nytt år! Kong Harald startet sin tale i kveld med å snakke om tapet av Ari Behn og hvordan folks medfølelse og tente lys har varmet i en vanskelig tid. Tillit, felles framtid var andre viktige tema i Kongens tale: «Hva tjener oss mennesker og vår felles fremtid best? Dette berører og opptar oss alle. Vi har ulike svar og kan være dypt uenige. Men vi må bare fortsette å søke sammen om de store spørsmålene. Rundt kjøkkenbordene. På lunsjrommene. I skoletimene. I politikken. På internasjonale arenaer. For bare sammen kan vi løse dem. Vi må leve med at vi er forskjellige. Vi må tåle ubehagelig kunnskap. Vi må klare å se utover vår egen lille teig. Vi må tørre å innse at vårt verdensbilde kanskje ikke er det eneste rette. Og vi må finne oss i å bli utfordret – ja til og med såret. Slik er det å leve sammen – både i små og store felleskap.» Hele Kongens tale er tilgjengelig på Kongehuset.no. Foto: Terje Bendiksby @ntb_scanpix #kongehuset #kongharald #nyttårstale #kongensnyttårstale

A post shared by Det Norske Kongehuset (@detnorskekongehus) on

English Translation

New Year’s Eve is an evening filled with hope and expectation.

We think about what has been – and look ahead.

All over our country tonight, five million people sit with their very unique lives. Some meet the new year with joy and optimism, others with want and unrest. Several of us are entering the new year of sadness in our hearts. But hope belongs to all of us.

My wish tonight is that hope must carry us all into the new year.

We are strongly influenced by Ari Behn’s death this Christmas. It has been warm to experience people’s compassion and lit candles at the Palace Square. There is comfort in all the good memories and beautiful words that have been conveyed about the father of three of our dear grandchildren.

Sometimes life is not to endure. For some, it gets so dark that nothing helps. Not even the love of their loved ones. Some see no other way than to leave life. Those who remain must live on. Poorer – without the one they loved.

We know so little about what is to come. The uncertainty makes us all vulnerable. The best thing we can do is be there for each other, see each other, remember to give each other the good words. And carry each other if needed.

My thoughts tonight are especially with all those who go out of the old year with a sad void of someone they were happy with.

***

Then we enter a new year. A year when we as a nation should have the opportunity to remember our close history – and become more aware of who we are and of our common foundation.

Norwegian society is built on trust. We have created a social order where everyone contributes to the ability of a community that will serve the good of the country and the people. There we share both burdens and benefits. Where we carry each other through different phases of life.

Together we make sure children get to go to school. That we get help when we get sick. That the elderly are taken care of.

But a trust community goes deeper than it used to be:

It’s about trusting that we want each other well. That we do not suspect each other. We shall protect this well. Because it is built on a foundation of animal-acquired experiences for our country and people.

Above all, we needed confidence – and the ability to cooperate – to rebuild Norway as a free country after World War II. The five dark years of war had created us distrust and suspicion.

In October I was in Kirkenes to mark the liberation of East Finnmark, which meant the beginning of the end of the war. In the year we are now entering, we must remember that it is 75 years since peace came.

So what Norway have we seen growing up during these 75 years?

We have followed a country through an adventurous development of prosperity. It is built on natural resources, on research and creative power. It is built on wise leadership. On the recognition that people must have schooling, work, food and homes in order to contribute to society and grow as human beings.

It is built by a people with strong nests and great stamina. With courage, drive and creativity. A people shaped by harsh nature and much weather. And it is built on our need to feel belonging, to be part of something bigger than ourselves.

We see today a country that has changed a lot culturally over the years. Where our own ancient stories and traditions, the arts and religion are woven together with other cultures that new Norwegians carry. And as more and more travelling people have brought home from the world.

We see a country that despite its small size contributes in the global arena and has a voice that is listened to.

We have seen a strong and wonderful youth generation grow – wanting to use their knowledge and dedication to influence social development and our common future.

We have become less like each other.

Fortunately, over the years we have recognized that each one of us is really a little different. As a population, we now come from all corners of the world and will live together across age and gender, culture, religion and orientation. Across town and village, political position and various social conditions.

Above all, I would like to highlight what most touches us on our many trips around Norway:

We are experiencing a people who care about their fellow human beings. Who contributes to the volunteer. Who is fighting for their small communities – and for others to feel good?

These meetings we hide as our dearest stories of who we are and what we are made of. Because here we experience the life force that lives in individuals when one gets used to oneself.

We will do everything we can to see this power in each other and to bring it forward. For the sum of the viability of individuals is the viability of society

***

So my generation has been on this remarkable journey through the 75 years that have passed since the end of the war.

I think we can agree on this: We have been lucky. And we’ve worked hard.

Hell and hard work we still need to strengthen our country and each other on our further way.

We stand today on a foundation of all that we have built together – and that we must protect. For peace is fragile. Confidence is fragile. And life is fragile. We are constantly reminded of that.

With development also comes opportunities – which can be used wisely or unwise. Technology is ahead of us and is facing dilemmas we may not be ready to face. Hunting for short-term gains can stand in the way of good choices that serve the best of individuals, society and the planet.

And the research shows us with increasing clarity that we have long used the world’s rich resources harder than it can withstand.

We need sincerity in the face of all the new opportunities that are being given to us.

We need peace of mind for good conversations on important issues in a time of rapid change, tough debate climate and global unrest.

At the same time, we need to be challenged by the impatience of the youth.

We need all this so as not to lose ourselves and each other. Not to lose all the good we have created together.

The question becomes: What best serves us humans and our common future?

This touches and occupies us all. We have different answers and can disagree deeply. But we just have to keep searching together for the big questions. Around the kitchen tables. In the lunchrooms. During school hours. In politics. In international arenas. For just together we can solve them.

We have to live with the fact that we are different.

We must endure unpleasant knowledge.

We must manage to look beyond our own little dough.

We must dare to realize that our worldview may not be the only right thing.

And we must find ourselves challenged – yes, even wounded.

This is how to live together – both in small and large communities.

***

A society with the freedom to be different must build on the equal value of all people.

As a gloomy echo of the war, we know what happens when societies are built on an ideology that people have different values.

Is there one thing we should bring with us as lessons as we celebrate the peace that finally came, is this:

That everyone is worth as much.

It may seem obvious.

But if we really start living after that, transformation can happen.

Then we can gather in the hope of a good life for all.

I wish everyone here at home and Norwegians a Happy New Year!

New Year Speech History

King Haakon VII gave his Christmas greetings on 24 December, especially during World War II, to help boost morale back home whilst he was in exile.

His son, Olav V, gave his first New Year Address on 31 December 1944 whilst in London, as Crown Prince, and every year since he ascended the Norwegian throne in 1957.

King Harald continued this tradition during his reign from 1991 to the present day.

Please support Right Royal Roundup by subscribing for only A$10 per month or A$100 per year (with a $20 saving) by clicking on one of the buttons below.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.