King Harald V of Norway delivered his traditional New Year Eve Speech at 7.00 pm from the Royal Palace in Oslo on 31 December 2020.

The King’s Speech is broadcasted on both radio and television.

This year, King Harald addressed those affected by the landslide at Gjerdrum and their relatives.

King Harald also thanked the emergency services, neighbouring municipalities, and all volunteers involved working on the site, helping fellow Norwegians.

Transcript (Norwegian)

Denne kvelden vil jeg først og fremst sende en hilsen til alle dere som er berørt av skredulykken i Gjerdrum. Den forferdelige hendelsen gjør dypt inntrykk på oss alle.

Jeg føler med dere som går inn i det nye året med sorg og uvisshet. Med dere som har mistet hjemmene deres og som akkurat nå er fortvilte og ikke ser veien videre.    

Samtidig vil jeg berømme både myndigheter, nødetater og sivilsamfunnet for den store innsatsen som har blitt gjort under svært krevende forhold. Dere har fremdeles mye tungt arbeid foran dere. Og nok en gang ser vi at folk mobiliserer for å hjelpe medmennesker i nød. Det gjør meg både stolt og rørt. 

Denne katastrofen som har rammet så mange mennesker kommer på slutten av et år som har vært vanskelig for oss alle.

Derfor sender jeg også varme tanker til hele folket vårt denne nyttårsaften – fra Svalbard til Lindesnes, fra kystsamfunnene i vest til grensebygdene i øst. Mine tanker er hos dere som arbeider og studerer i utlandet. Og hos alle dere som skulle ønske dere var et annet sted i kveld. Som savner noen dere er glad i.      

Til alle dere som føler dere alene denne nyttårsaftenen: Du er ikke alene om den følelsen.

Til alle som er slitne og urolige for fremtiden: Jeg forstår dere så godt.

Det har blitt et år med skuffelser, avlysninger og utsettelser. Et år da vi måtte sette mye på vent. Men så får vi håpe at vi nettopp derfor har mye å se frem til!

Vi er sammen om å leve i en pandemi – men den har rammet oss så forskjellig. For noen ble det året da drømmene brast, jobben forsvant og det som var vondt fra før ble enda verre. Andre opplevde at familien ble mer sammensveiset og at vi lærte å sette pris på det lille livet her og nå. For de aller fleste har det kanskje vært en miks av det meste.

Jeg har lyst til å takke alle i kveld.

Takk for at dere har gitt avkall på familiebursdager og russetid, bryllupsfester, gode klemmer og kjære tradisjoner.

Takk for at dere har sunget fra balkonger, handlet for gamle foreldre og holdt dere borte fra hverandre – i ren omsorg.

Dronningen og jeg savner like mye som andre besteforeldre å klemme barna og barnebarna våre. Men så håper vi fra hjertet at vi skal få tatt igjen mye i det nye året!

I januar har vi vært konge og dronning i 30 år. Gjennom hele denne tiden har dét å reise rundt i Norge og møte mennesker vært det som har gitt oss aller størst glede. Vi har savnet disse møtene inderlig dette året. Men i stedet har vi, som alle andre, holdt kontakten med folk på andre områder. Blant annet har vi fått mange brev.

Noen av de mest rørende fikk vi på 17. mai. Da mottok vi flere tusen tegninger og hilsener fra skolebarn i hovedstaden – siden de ikke kunne gå i tog forbi Slottet i år. Flere av barna satte ord på akkurat det mange av oss følte:

«Jeg savner alt sosialt. Dette ble litt brutalt» skrev en jente i tredje klasse.
«Jeg kan bake en kake alene, men jeg trenger en venn som kan spise den», skrev en annen.
Og jeg tror vi alle kan være enige med Alva åtte år om at: «Jeg gleder meg til alt skal bli vanlig igjen.»

17. mai ble for mange – tross alt – en gledens dag over hele landet. Det hadde vi nesten ikke turt å håpe på. Nettopp dette året var det all grunn til å feire litt ekstra, siden vi markerte 75-årsjubileet for frigjøringen. Og nettopp da ble verdiene våre, alt det vi bygger på og har skapt sammen, satt på den hardeste prøven siden krigen.

Vi har nå vist at vi har et folkestyre som bærer også i krisetid. Som er bygget på gjensidig tillit mellom myndighetene og folket – og mellom mennesker.  

Vi har sett mot og handlekraft i situasjoner der vanskelige valg måtte tas.

Vi har sett betydningen av å ha forvaltet verdiene våre med klokskap og sindighet over tid. Dette har gitt oss økonomisk ryggrad når vi virkelig har hatt bruk for det.

Vi har opplevd en imponerende vilje, kreativitet og evne til å tenke nytt når hele bransjer ble lammet nærmest over natten. 

Vi har vist at vi er villige til å ofre mye av vårt eget til felleskapets beste. For hverandre.

Vi er i en alvorlig situasjon – både i Norge og i verden. Men kriser tvinger frem endringer som også kan bli både gode og nødvendige – selv om de er smertefulle. Det har historien vist oss gang på gang.

En kort stund så vi blå himmel og klart vann på noen av jordens mest forurensede steder. Dette bildet bærer vi med oss. Det gir håp, det viser muligheter – og det gir oss samtidig et ansvar.

Så, kjære alle sammen – hvor går veien videre?

Vi må nok være innstilt på et nytt år i møte med usikkerhet og vanskeligheter, men også med god grunn til optimisme. Vaksinene gir håp for hele verden.

Samtidig blir det fortsatt tunge tider for store deler av samfunns- og næringslivet vårt. Vi kommer fortsatt til å ha en uvanlig hverdag. Det er lov til å være både redd, trist og fortvilet.

Vi må være rause med hverandre – og med oss selv. For både dagene, humøret og motet svinger hos oss alle. Det er helt naturlig. 

Jeg tror nok mange har blitt litt slitne av ordet «dugnad» nå på tampen av året. Vanligvis betyr dugnad et skippertak for felleskapet, som kanskje avsluttes med en kaffekopp eller en pølse, godt fornøyd etter felles innsats. Men vi er ikke vant til å delta på maratondugnad hver for oss, med åpen slutt.

Allikevel, kjære dere: Det er nettopp denne evnen til å få til noe sammen som har hjulpet oss gjennom – både nå og i tidligere tider. Nå må vi prøve å hente frem nye krefter vi kanskje ikke visste vi hadde – i oss selv og som samfunn.

Vi må ta vare på hverandre. 

Jeg har spesiell omtanke for barna våre og de som er unge. Når det blir lenger mellom vaktpostene, kan mye lidelse og ensomhet gå under radaren. Sårbare unge blir ekstra utsatt når de mister nettverket sitt – eller den ene som pleier å se dem. Treneren, læreren, faren til en kamerat…

Nå må vi være hverandres «ene». Den som stopper opp og ser, som tar en telefon og spør. Det er mange i landet vårt nå som føler at livet liksom går fra dem. Både unge og eldre synes de har dårlig tid:
For de unge er tomrommet uten sosial kontakt helt naturstridig. For eldre er hver dag dyrebar.

Mens vi venter, mens vi fortsetter å holde ut og leve dagene våre som best vi kan, er jeg sikker på at vi lærer noe viktig som vi kan ta med oss videre også etter at dette er over:

Mange av oss har erkjent hvor godt det vanlige hverdagslivet egentlig er. For er det ikke alt det vanlige vi savner aller mest?

Vi savner de gode, faste gjøremålene og aktivitetene vi har tatt for gitt. Å kunne samles med venner, kolleger og familie. Å la oss berøre og begeistre over felles opplevelser i et kulturhus eller på en fotballtribune. Vi savner mellomrommene: praten ved kaffemaskinen, de tilfeldige møtene i butikkene. Ofte er det i mellomrommene at verdifulle møter mellom oss finner sted.

Vi har også lært noe annet viktig: Vi tåler mer enn vi tror. Det gir en indre trygghet og styrke – både som enkeltmennesker og som nasjon. Det skal vi huske på når neste styrkeprøve kommer.  

Kjære alle sammen,
Jeg kan ikke si at alt blir bra og at alt blir som før.
En gutt spurte meg i et brev: «Kong Harald, er du hundre år?» Til det kan jeg svare: Nei, jeg er ikke fullt så gammel. Men jeg har vært med på mye gjennom et langt liv, og jeg kan love dere:

Pandemien vi står i nå vil gå over.
Vi har kommet gjennom store prøvelser før.
En dag skal vi se oss tilbake og spørre hverandre: Hvordan i all verden klarte vi dette?

Da skal vi vite med oss selv at vi klarte det fordi vi tok i bruk alt det beste – i hver enkelt av oss, i samfunnet vårt, i demokratiet vårt. Vi skal vite med oss selv at vi kom oss gjennom fordi vi aldri ga opp håpet.

For det å håpe er en måte å leve på.
Håp er vilje, håp er handling.
Håp er å feste blikket på noe som gir oss mening – og følge det.
Håpet skal bære oss alle inn i 2021.

Jeg ønsker hver og en av dere et godt nytt år!

English Translation

This evening, I would first of all like to send a greeting to all of you who are affected by the landslide accident in Gjerdrum. The terrible event makes a deep impression on all of us.

I sympathize with you who are entering the new year with sorrow and uncertainty. With you who have lost your homes and who right now are desperate and do not see the way forward.

At the same time, I would like to commend both the authorities, emergency services and civil society for the great efforts that have been made under very demanding conditions. You still have a lot of hard work ahead of you. And once again we see people mobilizing to help fellow human beings in need. It makes me both proud and moved.

This catastrophe that has affected so many people comes at the end of a year that has been difficult for all of us.

That is why I am also sending warm thoughts to all our people this New Year’s Eve – from Svalbard to Lindesnes, from the coastal communities in the west to the border villages in the east. My thoughts are with you who work and study abroad. And with all of you who wish you were somewhere else tonight. Who misses someone you love.

To all of you who feel alone this New Year’s Eve: You are not alone in that feeling.

To all who are tired and restless for the future: I understand you so well.

It has been a year of disappointments, cancellations and postponements. A year when we had to put a lot on hold. But then we can hope that we have a lot to look forward to!

We are together living in a pandemic – but it has affected us so differently. For some, it was the year when dreams broke, the job disappeared and what was painful before became even worse. Others experienced that the family became more united and that we learned to appreciate the small life here and now. For most people, it may have been a mix of most things.

I want to thank everyone tonight.

Thank you for giving up family birthdays and russetid, wedding parties, good hugs and dear traditions.

Thank you for singing from balconies, shopping for old parents and staying away from each other – in pure care.

The Queen and I miss, as much as other grandparents, hugging our children and grandchildren. But then we hope from the heart that we will get a lot back in the new year!

In January, we have been King and Queen for 30 years. Throughout this time, travelling around Norway and meeting people has been what has given us the greatest joy. We have missed these meetings very much this year. But instead, like everyone else, we have kept in touch with people in other areas. Among other things, we have received many letters.

We were greatly touched on May 17th. Then we received several thousand drawings and greetings from school children in the capital – since they could not go by train past the Palace this year. Several of the children put into words exactly what many of us felt:

“I miss everything socially. This was a bit brutal “wrote a girl in third grade.
“I can bake a cake alone, but I need a friend who can eat it,” wrote another.
And I think we can all agree with Alva for eight years that: “I look forward to everything becoming normal again.”

May 17 was for many – after all – a day of joy all over the country. We had hardly dared to hope for that. Precisely this year, there was every reason to celebrate a little extra, since we marked the 75th anniversary of the liberation. And just then, our values, everything we build on and have created together, were put to the hardest test since the war.

We have now shown that we have a people’s government that also carries in times of crisis. Which is built on mutual trust between the authorities and the people – and between people.

We have seen courage and action in situations where difficult choices had to be made.

We have seen the importance of managing our values ​​with wisdom and prudence over time. This has given us financial backing when we really needed it.

We have experienced an impressive will, creativity and ability to think new when entire industries were paralyzed almost overnight.

We have shown that we are willing to sacrifice much of our own for the good of the community. For each other.

We are in a serious situation – both in Norway and in the world. But crises force changes that can also be both good and necessary – even if they are painful. History has shown us this time and time again.

For a short while we saw blue skies and clear water in some of the most polluted places on earth. We carry this picture with us. It gives hope, it shows opportunities – and it also gives us a responsibility.

So, dear all – where does the road go next?

We must probably be prepared for a new year in the face of uncertainty and difficulties, but also with a good reason for optimism. The vaccines give hope to the whole world.

At the same time, it will still be difficult times for large parts of our society and business. We will still have an unusual everyday life. It is allowed to be both scared, sad and desperate.

We must be generous with each other – and with ourselves. For both the days, the mood and the mood fluctuate with all of us. It is completely natural.

I think many people have probably gotten a little tired of the word “volunteer” now at the end of the year. Usually, volunteer work means a skipper for the community, which may end with a cup of coffee or a sausage, well satisfied after joint efforts. But we are not used to participating in marathon work for each of us, with an open end.

Still, dear ones: it is precisely this ability to achieve something together that has helped us through – both now and in the past. Now we must try to bring out new forces we may not have known we had – in ourselves and as a society.

We have to take care of each other.

I have a special concern for our children and those who are young. When it gets longer between guard posts, a lot of suffering and loneliness can go under the radar. Vulnerable young people are extra vulnerable when they lose their network – or the one who tends to see them. The coach, the teacher, the father of a friend…

Now we must be each other’s “one”. The one who stops and looks, who takes a phone call and asks. There are many in our country now who feel that life is somehow going away from them. Both young and old think they have a bad time:
For young people, the void without social contact is completely unnatural. For the elderly, every day is precious.

While we wait, as we continue to endure and live our days as best we can, I am sure we will learn something important that we can take with us even after this is over:

Many of us have recognized how good everyday life really is. Isn’t that all the usual we miss the most?

We miss the good, regular chores and activities we have taken for granted. To be able to gather with friends, colleagues and family. To let us touch and get excited about shared experiences in a culture house or on a football grandstand. We miss the spaces: the chat at the coffee machine, the random meetings in the shops. It is often in the spaces that valuable meetings between us take place.

We have also learned something else important: We tolerate more than we think. It provides inner security and strength – both as individuals and as a nation. We will keep this in mind when the next strength test comes.

Dear everyone,
I can not say that everything will be fine and that everything will be as before.
A boy asked me in a letter: “King Harald, are you a hundred years old?” To that I can answer: No, I’m not quite that old. But I have been involved in a lot through a long life, and I can promise you:

The pandemic we are in now will pass.
We have come through great trials before.
One day we will look back and ask each other: How in the world did we do this?

Then we will know with ourselves that we managed it because we used all the best – in each of us, in our society, in our democracy. We must know with ourselves that we got through because we never gave up hope.

For hope is a way of life.
Hope is will, hope is action.
Hope is to fix our eyes on something that makes sense to us – and follow it.
The hope will carry us all into 2021.

I wish each and every one of you a happy new year!

New Year Speech History

King Haakon VII first gave his Christmas greetings on 24 December, especially during World War II, to help boost morale back home during his exile.

His son Olav V gave his first New Year Address on 31 December 1944 whilst in London, as Crown Prince, and every year since he ascended the Norwegian throne in 1957.

King Harald has continued this tradition during his reign from 1991 to the present day.

Please support Right Royal Roundup by subscribing for only A$10 per month or A$100 per year (with a $20 saving) by clicking on one of the buttons below.