King Harald V of Norway delivered his traditional New Year Eve Speech at 7.00 pm from the Royal Palace in Oslo on 31 December 2021, stressing the need to show empathy for others.

‘I hope we will start this new year by devoting time and energy to the things that give us strength: Listening to one another with interest and empathy. Rediscovering friendships and talking to each other. Believing that every person has something meaningful to offer.’

King Harald V of Norway, 31 December 2021

The King’s Speech is broadcast on both radio and television.

Transcript (Norwegian)

Hva skal til for at vi mennesker kan leve godt sammen?

Dette spørsmålet har uendelig mange svar. Men jeg tror ett er viktigere enn mange andre: Evnen til innlevelse i andre menneskers liv.

Jeg tror det er avgjørende at vi tar oss tiden og bryet med virkelig å lytte til andres opplevelser – med ønske om å forstå. Lar vi oss berøre, påvirker det måten vi tenker og handler på. Både i våre nære forhold og i store felleskap.

Vi går et nytt år i møte – med både håp og uro. Dessverre ble heller ikke avslutningen av dette året slik som mange av oss hadde ønsket og håpet på. Skuffelse og usikkerhet preger manges hverdag. Anledninger vi hadde gledet oss til må igjen skyves på. Det gjelder også for oss i Kongefamilien.  

I 2022 trenger kanskje mange av oss å finne tilbake til kvalitetsstundene med mennesker som betyr noe for oss. Til de gode samtalene. Kanskje trenger vi å gjenfinne åpenheten og gjestfriheten i oss selv. Styrke gamle vennskap og knytte noen nye. Sette frem de fineste koppene og invitere hverandre inn!

Når vi blir avskåret fra det sosiale livet over lang tid, gjør det noe med oss. Det er ikke bare å gå ut og omfavne verden og mennesker igjen. Som det meste annet trenger også dette litt øvelse. Jeg håper at vi i det nye året kan komme hverandre i møte. Og jeg håper vi kan gi hverandre nytt mot.

I sommer markerte vi at det var ti år siden terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya. Nye historier har blitt fortalt, flere sider har kommet frem i lyset. Det trenger vi for å få et helere bilde. Og for å gå videre sammen – forhåpentligvis litt klokere.

Å ta inn alt dette krever evne til innlevelse av oss alle.
Det gjør også pandemien. For vi har blitt rammet så ulikt, hver og én på vår egen måte – både innen landet vårt og ellers i verden.

Denne kvelden vil jeg rette en varm takk til helsevesenet vårt: Takk for det livsviktige arbeidet dere gjør for oss alle dag ut og dag inn i dette lange, tunge løpet. Vi er alle dypt imponert over innsatsen deres!

Vi kan håpe på at vi som verdenssamfunn lærer noe underveis: Om hvor avhengig vi er av hverandre. Og om at det som skjer på andre siden av jorda i høy grad har betydning også for oss her i Norge. Jeg håper at denne erkjennelsen vil gjøre oss mer solidariske med våre medmennesker. Og jeg håper at vår felles erfaring vil styrke samarbeidet mellom oss om utfordringer som berører oss alle.  

Jeg sender i kveld en spesiell hilsen til alle nordmenn som arbeider andre steder i verden, både på land og til havs. Dere som hver dag blir minnet om at vi alle er vevd sammen på tvers av nasjonaliteter. Og som daglig erfarer verdien av internasjonalt samarbeid. Det er nok mange av dere som arbeider ute – men også altfor mange her hjemme – som savner noen av sine kjære i kveld.

Ved å lytte til hverandre med respekt og med oppriktig ønske om å forstå, kan vi sammen skape enda bedre samfunn.

I oktober var jeg i Kautokeino under en seremoni der et historisk klenodium med stor verdi for samefolket ble tilbakeført til samene, hvor det hører hjemme. Det var en påminnelse om betydningen av kultur, språk og historie for et folks identitet. Det minnet meg også på noe som alltid slår meg i samtaler med urfolk – enten det er i Norge, Canada, Australia eller Amazonas: Urfolkene har gjennom tusener av år vært avhengig av samspillet med naturen og alt levende for selv å overleve. De eier verdifull kunnskap som er av betydning for oss alle. Storsamfunn og urfolk verden over er tjent med å lytte til hverandre og samarbeide for å ivareta det som må være et felles mål: Å forvalte jordens ressurser på en måte som gjør at også generasjonene etter oss kan leve gode liv.

Både som enkeltmennesker, nasjon og verdenssamfunn trenger vi et vern som tåler en støyt – både innenfra og utenfra. Det vi har inni oss, kan ingen ta fra oss. Det er det eneste som er bare vårt for alltid. Derfor er det så viktig å være bevisst på hva vi bruker tiden og oppmerksomheten vår på, hva vi tar til oss av næring på alle plan.

Hver dag står vi alle overfor valg som gjør noe med oss. Det er som i den gamle myten til cherokee-indianerne: En bestefar fortalte barnebarna sine om kampen som stadig utkjempes inni ham. Det er en kamp mellom to ulver. Mellom gode og onde krefter. Barnebarna spurte: Hvilken av ulvene vinner? Og bestefaren svarte: Den som jeg velger å mate.

Noe av det som gir oss indre styrke kan vi finne i kulturarven vår, uansett hvor vi kommer fra. Arven vi har med oss fra litteratur, sanger og fortellinger formidler gammel visdom som kan være god å ha når det røyner på: Historier om mennesker som har vært i samme situasjon som oss selv. Fortellinger om de evige dilemmaene vi til alle tider har stått overfor. Jeg tror også at alt som minner oss på det vi mennesker har felles, er med på å styrke oss. Som at vi alle trenger å bli sett av noen med et kjærlig blikk. Og at vi alle er avhengige av andres vennlighet og velvilje.

En av de mest verdifulle bærebjelkene både for enkeltmennesker og samfunnet er frivilligheten. 2022 er Frivillighetens år. Denne gode kraften i det norske samfunnet har lidd under pandemien. De svakest stilte har derfor dessverre blitt spesielt hardt rammet: rusavhengige, psykisk syke, eldre, barn og unge.

Samtidig har vi sett inspirerende eksempler på mennesker som har gjort en stor forskjell: Pappaen som startet turgruppe med nabobarn som trengte pause hjemmefra. De afghanske ungdommene som begynte å handle for eldre i nærmiljøet. Den godt voksne damen som kveld etter kveld lyttet omsorgsfullt til ensomme unge på hjelpetelefon.

I 2022 kan vi alle bidra til å gi frivilligheten et skikkelig løft. Jeg vil oppfordre hver og én til å finne noe som passer for akkurat deg – smått eller stort. Mulighetene er uendelige. Alle har behov for noe eller noen, og alle har noe å bidra med. Slik skaper vi sterke felleskap – som er vårt beste vern i møte med vanskelige tider. Det er en gave vi gir til oss selv – og til hverandre.

I kveld vil jeg si til dere alle – enten dere føler sorg og savn, på uro og utmattelse, eller glede og forventning:

Jeg håper vi kan gå inn i det nye året med tid og krefter til det som styrker oss:

Ved å lytte til hverandre med interesse og innlevelse.

Ved å finne tilbake til vennskap og gode samtaler. 

Ved å tro på at hver og én av oss kan bety noe for andre mennesker.

Godt nytt år!

English Translation

What does it take for us humans to live well together?

This question has infinitely many answers. But I think one thing is more important than many others: the ability to empathize with other people’s lives.

I think it is crucial that we take the time and effort to really listen to other people’s experiences – with a desire to understand. If we allow ourselves to be touched, it affects the way we think and act. Both in our close relationships and in large communities.

We are facing a new year – with both hope and unrest. Unfortunately, the end of this year did not turn out as many of us had hoped and hoped. Disappointment and insecurity characterize many people’s everyday lives. Occasions we had been looking forward to must again be pushed on. This also applies to us in the Royal Family.

In 2022, many of us may need to return to quality moments with people who mean something to us. To the good conversations. Maybe we need to rediscover the openness and hospitality in ourselves. Strengthen old friendships and forge new ones. Bring out the finest cups and invite each other in!

When we are cut off from social life for a long time, it does something to us. It’s not just going out and embracing the world and people again. Like most things, this also needs some practice. I hope that in the new year we can meet each other. And I hope we can give each other new courage.

This summer, we marked that it was ten years since the terrorist attacks in the government quarter and on Utøya. New stories have been told, several pages have come to light. We need that to get a fuller picture. And to move on together – hopefully, a little wiser.

Taking in all of this requires the ability to empathize with all of us.

So does the pandemic. Because we have been affected so differently, each in our own way – both within our country and elsewhere in the world.

This evening I would like to extend a warm thank you to our health service: Thank you for the vital work you do for us all day in and day out in this long, heavy race. We are all deeply impressed by their efforts!

We can hope that we as a world community learn something along the way: About how dependent we are on each other. And that what is happening on the other side of the earth is of great importance to us here in Norway as well. I hope that this realization will make us more in solidarity with our fellow human beings. And I hope that our shared experience will strengthen the cooperation between us on challenges that affect us all.

Tonight I send a special greeting to all Norwegians who work elsewhere in the world, both on land and at sea. You who are reminded every day that we are all woven together across nationalities. And who daily experience the value of international cooperation. There are probably many of you who work outside – but also far too many here at home – who miss some of their loved ones tonight.

By listening to each other with respect and with a sincere desire to understand, together we can create an even better society.

In October, I was in Kautokeino during a ceremony where a historical treasure of great value to the Sami people was returned to the Sami, where it belongs. It was a reminder of the importance of culture, language and history for a people’s identity. It also reminded me of something that always strikes me in conversations with indigenous peoples – whether it is in Norway, Canada, Australia or the Amazon: Indigenous peoples have for thousands of years been dependent on the interaction with nature and all living things to survive. They possess valuable knowledge that is important to all of us. Large societies and indigenous peoples around the world benefit from listening to each other and working together to safeguard what must be a common goal: To manage the earth’s resources in a way that allows the generations after us to live good lives.

Both as individuals, nation and world communities, we need protection that can withstand a shock – both from within and without. What we have inside us, no one can take from us. It’s the only thing that’s just ours forever. That is why it is so important to be aware of what we spend our time and attention on, what we take in from nutrition at all levels.

Every day we are all faced with choices that do something to us. It’s like the old myth of the Cherokee Indians: A grandfather told his grandchildren about the battle that is constantly being fought within him. It’s a fight between two wolves. Between good and evil forces. The grandchildren asked: Which of the wolves wins? And the grandfather replied: The one I choose to feed.

Some of what gives us inner strength can be found in our cultural heritage, no matter where we come from. The legacy we carry with us from literature, songs and stories convey ancient wisdom that can be good to have when it comes to. Stories about people who have been in the same situation as ourselves. Stories about the eternal dilemmas we have always faced. I also believe that everything that reminds us of what we humans have in common, helps to strengthen us. Like we all need to be seen by someone with a loving look. And that we all depend on the kindness and goodwill of others.

One of the most valuable pillars for both individuals and society is volunteering. 2022 is the Year of Volunteering. This good force in Norwegian society has suffered during the pandemic. The most disadvantaged have therefore unfortunately been particularly hard hit: drug addicts, the mentally ill, the elderly, children and young people.

At the same time, we have seen inspiring examples of people who have made a big difference: The father who started a tour group with neighbouring children who needed a break from home. The Afghan youth who started shopping for the elderly in the local community. The mature lady who night after night listened carefully to lonely young people on the helpline.

In 2022, we can all help to give volunteering a real boost. I would encourage everyone to find something that is right for you – small or large. The possibilities are endless. Everyone needs something or someone, and everyone has something to contribute. This is how we create strong communities – which is our best protection in the face of difficult times. It is a gift we give to ourselves – and to each other.

Tonight I want to say to all of you – whether you feel sadness and longing, of restlessness and exhaustion, or joy and anticipation:

I hope we can enter the new year with time and energy for what strengthens us:

By listening to each other with interest and empathy.

By finding back to friendships and good conversations.

By believing that each and every one of us can mean something to other people.

Happy New Year!

New Year Speech History

King Haakon VII first gave his Christmas greetings on 24 December, especially during World War II, to help boost morale back home during his exile.

His son Olav V gave his first New Year Address on 31 December 1944 whilst in London, as Crown Prince, and every year since he ascended the Norwegian throne in 1957.

King Harald has continued this tradition during his reign from 1991 to the present day.

Please support Right Royal Roundup by subscribing for only A$10 per month or A$100 per year (with a $20 saving) by clicking on one of the buttons below.